Tanker om død.

I begravelsen til Fritjof i sommer gråt jeg fryktelig. Ikke bare over Fritjof selv, men også over døden og livet i seg selv. Emosjonelt veldig slitsom dag. ble så uendelig trist uten å riktig forstå hvorfor. En ting er å dø, det sjer selv den beste, men det er jo de etterlatte som står igjen og bære byrden. På ene eller andre måten.

Tror jeg kom frem til at jeg er sinnsykt redd for å være alene. ensomhet. forlatthet. uønsket. frøset ut. ekskludert. stengt ute. uelsket. uinterressant. uviktig. verdiløs. [insert X * antall grusomme ord here]

Nå har Anne dødd. Tror ikke jeg er i stand til å ta inn over meg begrepet å dø. Man kan da ikke bare opphøre å eksistere? Jeg kommer aldri til å se henne igjen. Aldri til å høre stemmen hennes. Jeg hadde faktisk en del planer med henne i fremtiden. ikke store eller mange, men som i burde ha gjort, og har lyst til å gjøre. Nå vet jeg helt sikkert at de ikke kommer til å skje.

Gruer meg til begravelse.