Siden det ser ut til at noen faktisk leser her så kanskje jeg skal poste av og til også. Klokka er halv seks, jeg fikk ikke sove fordi jeg lå og grubla. :P Sto opp igjen og skrev et brev til Sonja i stede:



Sonja

Jeg beklager at jeg hørtes så sint ut på telefon på mandag, men jeg ble bare så lei meg da jeg hørte at Julian hadde spist hos deg. Jeg vet jeg overreagerte, men du vet den berømte dråpa i det begret du egentlig har fylt opp over de siste to årene.

Jeg ble ordentlig glad da du klagde over at jeg ikke kom på besøk. Jeg har på en måte prøvd å holde litt avstand, prøvd å ikke plage deg liksom. Er redd for at jeg skal trenge meg på. Vil ikke være brysom. Plagsom. Jeg gledet meg i flere dager til å komme på besøk i helga. Trodde du var fyllesyk (eller bare opptatt med noe viktigere), så jeg ville ikke mase. Ventet på svar hele dagen, og holdt ut med mamma som var superslitsom. Selfølgelig burde jeg ha sendt en melding, og selfølgelig burde jeg ha planlagt noe annet, men jeg sa tilogmed nei til Julian som ville ha meg med på kino, fordi jeg venta. Spiste ingenting hele dagen. Jeg sto opp ekstra tidlig sånn at jeg kunne kle på meg ordentlig før jeg dro på jobb, så jeg ikke risikerte å dukke opp hos deg uanstendig. Og i stede for å i det minste sende ei melding om at du ikke hadde tid/gadd/random anna ting, så kom julian til mat i stede for meg, og du gikk på kino med han i stede for meg.

Jeg har ikke noe imot at du treffer Julian. Jeg Har ikke noe imot at dere er venner. Det er bare så vondt når du hele tiden viser med hele deg hvor mye viktigere han er enn jeg. Du prater om at han er som en bror for deg, men hva med den søstra du allerede har? Du behandler ikke akkurat meg som om du bryr deg i det heletatt.

Du spurte aldri meg hvordan jeg hadde det med at han flytta ut. Hva jeg følte. Tror du det var så jævla lett for meg? Tror du jeg danset rundt og var glad for at den personen jeg virkelig er glad i flyttet ut? Jeg savner han faktisk fryktelig hver eneste dag.

Og tror du virkelig det var en lett avgjørelse for oss etter fem år sammen? Tror du virkelig jeg bare kasta bort et forhold fordi jeg hadde lyst til å pule på noen andre? Du kan ikke vite hvordan det var å være sammen med Julian. Hva han gjorde eller ikke gjorde. Om han var snill. Du kan ikke vite om han slo meg, eller voldtok meg. Du aner faktisk ikke hva slags forhold vi hadde! Du aner ikke hva som faktisk gikk gæli. Du vet kanskje til nød hva Julian mener, men det er faktisk flere sider av en sak. men du ville ikke engeng høre min side av ting.

Fra deg var det kun stakkars Julian ditt og trøste Julian datt. Åh, det er så synd på Julian, Hanna er så slem.

Dessuten vet du heller ikke hva jeg har gjort og ikke gjort. Du har ikke en gang spurt om hva som foregår med Kjetil. Du har kun baksnakket meg og han, og anntatt ting. Hvisket og tisket om hvor fæl vi er. Hvor slemme vi var. Jeg var faktisk ikke sammen med han i høst. Jeg gjorde faktisk ikke noe gæli med han i sommer. Og vet du hva Sonja? Kjetil har overhode ingen sammenheng med at Julian flytta ut. Jeg traff Kjetil sinnsykt mye lenger før det skjedde. Men du tenkte som vanlig bare det verste om meg, og ikke nok med det, du fortalte Julian det du trodde også. Som om du hadde peiling.

Ja, jeg liker mannen, men for guds skyld, jeg er da gammel nok til å ha lov til å treffe folk. Du har ikke rett til å dømme meg så kritisk som du har gjort.
Har ikke jeg rett til å ha det bra også? Har ikke jeg rett til å i alle fall prøve å gjøre det som er bra for meg?
Hvorfor i all verde vil ikke du meg det beste?

Jeg har vært sinnsykt tålmodig med deg, men følte det var på tide du fikk vite litt om hvordan jeg føler det. Jeg vil faktisk også veldig gjerne vite hvordan du har det. jeg vet jeg ikke er flink nok til å vise at jeg er fryktelig glad i deg og bryr meg om deg. Det er litt vanskelig for meg.

Og jeg vet jeg er litt overfølsom, og overreagerer og sånn. Jeg vet du kanskje ikke mener det sånn som jeg oppfatter det, men det er sånn jeg er. Og det er det jeg må leve med. Så får du finne ut om du gidder. (og jeg prøver faktisk å gjøre noe med det, går til psykolog hver uke)

Klem fra en som sitter og skriver midt på natta kl fire fordi jeg bare lå og grublet over at jeg var sint på telefon uten å engang la deg svare. (hvis det er litt rotete oppi her, så er det også fordi det er midt på natta. du får spørre meg en gang.)

Hanna

JEG HAR VÆRT PÅ SKOLA I DAG!!! :D:D:D:D

Og det var deilig. Har begynt med menneskekroppen på skolen nå, men fikk masse inspirasjon, så har vært hjemmeom og spist og ut med Bonzo (hunden), og nå skal jeg agårde igjen! :)

ADVARSEL: EMO POST

Jeg har tilbrakt nyttårsaften sammen med Kjetil

Kjetil er en fantastisk fyr jeg er virkelig glad i. Han er kjærlig, tålmodig, snill, mandig, flink, ansvarsfull, sjarmerende på sin særegne måte, og morsom. dog også på sin særegne måte.
I tillegg er han gammel, særegen, sta, bedrevitende.

Han må tvinges til å prate om ting, og dermed også tenke over ting. Så jeg tok opp temaet om fremtiden. Jeg har jo holdt han ganske på avstand hele høsten, av ulike årsaker, både fordi jeg ville holde meg singel og ta vare på meg selv, fordi han bor alt for langt unna og fordi jeg ikke ville bli såra osv.
men begynnte nå å være på gli for å akseptere faktum at jeg liker mannen og trives sammen med han. Hadde tilogmed planlagt å fortelle verden det.
:( I romjula tok han meg med på bading og spa og middag ute og alt var ganske fryd og gammen. tenkte på nyttåsaften at jeg skulle skrive en lang blogpost om han og meg og forholdet osv.

uansett så pratet vi i går kveld kort fortalt om fremtiden og forholdet og meg ded min psykiske ballast og hans tålmodighet og om han virkelig var så glad i meg at han fortsatt ville være sammen med meg fremover, og om at jeg sikkert ikke ville være fornøyd med å bli nedprioritert i livet hans til fordel for alt anna. (han er en opptatt mann, med full jobb, militæret, speiderleder, jakt, trening og sosialt) Endte med at han gråtende presterte å bestemme at det kanskje fornuftigste var å dumpe meg... (etter masse om og men selfølgelig)

tja.

så jeg føler meg ganske dumpa i dag. trist følelse når jeg endelig var klar for å binde meg på en måte. eller jaffal knytte meg. Kommer nok til å treffe han litt fremover også, i forhold til speideren osv hvis jeg orker, men vi får se. :(

Vet det kommer til å gå over, men akkurat nå er det bare et stort svart hull inni meg og gråter hver gang jeg tenker på han. teite mannen.

litt dumt jeg ikke klarer å være sint på han.