Referat fra Hannas bedritne uke... :/

ADVARSEL: Egennavnet "Kjetil" dukker illevarslende og kjedsommelig ofte opp i følgende tekst. Lesning på eget ansvar!

Mandag: Skulle opp tidlig for å gjøre div ting før jeg skulle til psykolog, måtte på skolen for å jobbe med projekt og russefrakk osv. Stod selfølgelig opp alt for sent, skravla med Johnny, og avtalte å møte han etter turen til Brøset. Null strøm på skuteren, så måtte skyve den hjem, og spasere til byen, men var i godt humør og bare litt stressa, så det gikk greit. Russefrakken skulle jo ikke leveres ferdig malt før tosdag, så hadde jo god tid. Resten av dagen husker jeg ikke, men planla hele dagen at ettepå, da stikker jeg til skolen, men nå skal jeg bare. Kristine minner meg på at jeg kommer til å treffe Kjetil til helga, og det gjør meg også stressa og rastløs.

Tirsdag: Skulle tidlig opp og på obligatorisk oppmøte på skolen, og har masse jeg skulle gjort, blant annet en russefrak jeg må komme i gang med og et projekt jeg har hengende over meg. Sov til langt på dag og satt og stirra stressa i veggen når jeg endelig stod opp. Johnny drassa meg med ut en eller annen gang, og resten av kvelden gikk med på mer stress og dårlig samvittighet og frustrasjo osv. Kjetil ringer en eller annen gang og forteller meg at han ikke kommer i helga, og jeg vet ikke helt om jeg skal være letta eller skuffa.

Onsdag: akkurat det samme bare opphøyd i andre uten tur ut med johnny. Panikken intrer med påfølgende kvalme og rastløshet. Ringer jobb og tar meg fri fra torsdag, da tid begynner å bli en knapp resurs. Ringer Pappa på kvelden og friker ut så han må roe meg ned og trøste.

Torsdag: er en god dag. Jobber med russefrakken hele dagen, og blir faktisk ferdig og både jeg og jenta fornøyd! :) Hele kvelden går med til vasking av kjøkkenet, og det trengtes.

Fredag: Buss, Buss, Buss, Bil, Bil, Bil, Bil, Bil, Stoppe hos Kjetil fordi jeg trenger noen ting som er hos han (foreksempel soveposen min), og tabber meg og kommer borti de varme hendene hans da han rekker meg liggeunderlaget mitt. Jeg blir helt paralysert i noe som føltes ut som en evighet, for så å røske med meg underlaget og formelig springe bort til bilen til pappa og slenge igjen døra og gråte. Heldigvis er jo pappa fryktelig treig med avskjed og greier, så tørker tårene nogenlunde til han kommer inn i bilen. Så er det påen igjen med enda fire-fem timer bil.

Lørdag: Viktig møte, sosialt med folk, deriblandt olav som er beste venn til Kjetil, lillebroren til olav og en anna kompis. Dem var utrolig søte og snille og hyggelige og sosiale og inkluderende, så stor takk til dem! En anna fyr var ekkel og nedsettende, og skjønner ikke hva han har i mot meg, men overlever. Ellers var det masse minner fra første gang jeg traff kjetil og styr.

Søndag: vaske og ørti timer bil, og så innom kjetil igjen for å hente resten av tingene mine. Pappa ville ha kaffe og mammaen til kjetil serverte pizza til tross for mine spede forsøk på protester. Og jeg klarer utmerket godt å lukte kjetil på to meters avstand. (og han lukter fremdeles fantstisk):( :( :( :( Måtte "tilfeldigvis" stikke av avogtil for å tørke tårer. Velding hyggelig. Og så stjernekometntaren til pappa i bilen etterpå når han endelig har drukket nok kaffe; Si meg, er det ikke så god stemning mellom deg og kjetil mere? DOOOH! Og atter flere timer bil, og så buss, sånn bare for å gni det inn. :(



Sammendrag: Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre med meg selv i forhold til folk jeg fremdeles har masse følelser for, og vurderer sterkt å rett og slett fortrenge alt som har med han å gjøre og bryte all kontakt. :(

ARGH!!!!

Jeg er singel igjen. Ikke mer tull nå. Ferdig med det forbanna styret. :( :( :(
Jeg stilte ett jævla føkkings krav; og det var at han måtte prate med meg. KOMUNIKASJON er jævlig vanskelig tydligvis. :( Er så sint at jeg tror jeg sprekker. :( Og har vært så rastløs de siste dagene på grunn av det at jeg ikke har fått sendt søknader til akademiene rundt om i Norge, eller fått jobba med skole eller noe som helst. Med andre ord; til høsten bor jeg på Lena. Kanskje like greit å få klarhet i det jaffal, så jeg kan roe meg ned og forberede meg på det. Og begynne å glede meg.

DERRRIIIT!!!

Holder på med projekt på skola nå. Helt fritt, men må være stort og bra. Alt for mange muligheter og ideer, og det skal vi jobbe med i 5 hele uker. :P Levere projektbeskrivelse og hele pakka...
Jeg har lyst til å jobbe med mennesket. MENNESKET! Stort ord. Gigantisk begrep.

Hva definerer mennesket? Altså ikke som rase, men som enkeltidivid? Hva gjør oss til den vi er? Blir jeg annet menneske om jeg kaster alle tingene mine? Alle de små tingene jeg har skaffa meg og samlet på som betyr noe for meg og som minner meg om ting. Alle tingene som danner historien min. Kjøpte søppelsekker i går. Jeg vurderer nemlig helt seriøst å kaste nesten alt jeg eier. I alle fall alle ting jeg ikke trenger rent praktisk. (ville vært teit å kaste senga si lissom.. ) Delvis av religiøs overbevisning, delvis av politisk overbevisning, og delvis for å begynne på en ny start i livet. Bokstavelig talt ha hvite ark.

Har jo grublet på livet og universet og allting i det siste, Og kommet frem til et par faktum om livet mitt;

*Karoline er en viktig faktor for at jeg skal ha det bra. Hun prater jeg uansett med over nett og på telefon. Vi treffes i ferier og når jeg får drassa meg dit, men uansett ikke ofte desverre. Sånn er det.
*Mamma er jeg ganske knytta til, og det er forsåvidt på mange måter veldig hyggelig, men det er på tide å løsrive meg derifra. Har bestemt meg for å flytte ut til høsten uansett, og hun støtter meg i alt jeg gjør så lenge jeg prøver å ha det bra. <3
*Silje og Andreas er jeg veldig glad i men fakta er at dem treffer jeg ikke noe særlig utenom wow og tilfeldige fellestreff læll. Er nå en gang sånn det er, selv om det er trist.
*Julian har jeg vært bundet til i 5 år, og hver gang jeg er sammen med han omtrent så blir jeg stressa/irritabel osv osv. Han er en god venn, men han behandler meg absolutt ikke som det alltid. (selv om jeg har full forståelse for det) troor kanskje vennskapet har godt av en pause...
*Resten av bekjentskapskretsen er delvis veldig hyggelig, men jeg overlever også uten tror jeg.
*Pappa bor i gokk læll, og han ser jeg mindre og mindre til, og det er sårt og vondt at han er syk og masse drit, men jeg er virkelig nødt til å leve livet mitt uavhengig av han også. Dessuten kommer jeg til å besøke han uansett hvor han/jeg er i verden. Forhåpentligvis flytter han til tenerife om vinteren uansett snart!
*Kjetil bor i gokk læll, og planlegger uansett ikke livet sitt med meg. Virker ikke som han bryr seg om hverken hvor jeg er i verden eller hva jeg gjør. :(

Hva har jeg igjen da? Bortsett fra Sonja og Johnny er det absolutt ingen som holder meg i Trondheim, eller for den saks skyld i Norge. Jeg har absolutt ikke lyst til å flytte fra Johnny, men er jo ikke sikkert han har så fryktelig lyst til å bo sammen med meg resten av livet heller. Jeg er dog såppas glad i han at jeg håper vi ikke mister kontakten om jeg blir borte en stund. :/ (han er for øyeblikket faktisk den beste jeg har av sosial kontakt) Sonja ser jeg jo gjennom mamma og pappa ved familiebegivenheter, og vi klarer fint å prate på tlf.

SÅ HVORFOR I HELVETE ER JEG I TRONDHEIM/NORGE DA????????+

.... ehrm..... jah...


Del to av grublinga kommer snart.

Var på hytta til Anne i dag. Mannen hennes kom også, og var i veldig dårllg form. Skremmende å se et menneske forfalle så mye... :( Han skalv og kunne knapt nok stå, og da Sonja hjalp han frem til hytta spydde han og besvimte og gråt hele den tiden vi var der. I tilleg var det så mange ting der som vekket masse barndomsminner. Masse klær vi husker hun gikk med, og ting som sto rundt og var kjente og kjære. Jeg var jo masse på hytta der da jeg var liten, så det var ordentlig vondt å gå igjennom ting som skulle sorteres, fordeles og kastes. :(

Tror ikke jeg liker å bli voksen jeg. Masse ansvar og ting som må takles. Folk som blir eldre rundt en og dør. Kommer pappa noengang til å være i så dårlig form? Han er faktisk eldre enn mannen hennes. Og hvordan skal jeg takle det når det skjer? Hvordan skal jeg kunne ta vare på noen når jeg ikke tar vare på meg selv en gang? Jeg har trøbbel nok med å godta og takle det faktum at hverken mamma eller pappa er perfekt, men faktisk tilogmed gjør masse feil og er sårbare og ensomme og mennesklige og svake.

Og hvem tar vare på meg hvis jeg blir sånn? Jeg har ikke lyst til å være en byrde for dem rundt meg...

Tenker jaffal ikke så mye på Simon i dag da. :)

I dag våkna jeg og var mer deprimert enn jeg har vært på lenge. For to uker siden var jeg endelig ferdig med to ukers forkjølelse, og i dag våkna jeg med sår hals, dundrende hodepine osv osv. Jeg har da for faen ikke tid til å være syk! Kom ikke som en overraskelse da egentlig. :P Litt for mye jobbing og skole og stress med søking, og stress med besøk i tillegg.

Føler meg litt bedre nå da, ble drassa med ut på ski i kald vind og vekslende vær, og ble servert rakfisk nettopp. :)

Skal nedover til Renndalen i morra til hytta til Anne, tanta mi som døde i høst. Skal renske ut de siste tingene hennes derifra. Gruer meg, det kommer til å være trist. Masse minner fra den hytta. :(

Så skal jeg antagligvis ta buss ned til Kjetil. Han har vakt, og må derfor holde seg i nærheten av brannstasjonen, så det blir forhåpentligvis avslappende for min del. Akkurat nå er jeg fryktelig rastløs dog. :P

Tankene kværner fremdeles en god del rundt på grunn av Simon. Lille guttungen som både ser ut som og delvis oppfører seg som om han er 16. Bråkjekk, usikker, uvitende, naiv, delvis uskyldig, men dog i god tro om at han ikke er noen av disse tingene. Veldig fasinerende! Og så den kroppen da! Aldri vært borti noe så magert og hengslete (på den måten) i mitt liv. I det minste er det ikke jeg som starta det denne gangen da, og det ble ikke noe pulings, som definitivt er en god ting. Regner jeg med. :P Og tankene roer seg jo snart, tipper i morra eller noe. :)

Håper jeg.



Stor trang for å spille ja. :P