To døgn i kanskje verdens største by;
Chongxing
En storby. Med blinkende neonlys i alle farger og skyskrapere som virkelig skraper skyer. Jeg, som den urbane ungdommen jeg anser meg for å være, så fram til denne byen. En plass med 35 milioner folk må jo være fancy.
Vi drar til dyrehagen, og det vi ser er radmagre og skabbete dyr som bor på flekker knapt større enn dem selv. Ikke noe å gjemme seg i eller bak, ikke noe å springe på, og masser av hylende kinesiske unger. Det siste er forsåvidt nok til å misstrives i seg selv. Pandaene var forsåvidt søte, men det veier på ingen måte opp for hele den kvalmende innpakninga. Fikk ikke kommet fort nok ut derifra, og vemmelse og avsky preget resten av dagen. Jaja, ingen byer kan være perfekte…
Etterpå ble vi drassa inn i en eller annen historisk fyrs bolig, og det stod noen greier om krig og sånn og var gamle møbler. Sikkert veldig interressant altså.
Bufé på et hotell en plass. Maten var god, selv om Henning og jeg har mistanke om at noe der kanskje ikke var fullt så fornuftig å spise. Den delen er dog bare spekulasjoner og fordommer.
Etter å ha dumpet bagasje og slappet av litt dro vi for å kjøre båt på elva, og beskue den fantastiske skylinen by night. Vi spiste rar snacks og hørte på kinesisk syngedame som gaula gjennom dårlig lydannlegg. Det endte opp med at hu skulle ha oss til å være med å synge også. Hu var spesielt glad I Miriam naturligvis. Etterpå stakk vi opp i byen for å spise mat. Vi var rimelig slitne og uggne, men vi måtte jo få med oss så mye som mulig fra denne spennende plassen. Vi er jo gode turister! Vennen til Sunchao som drassa oss med på båten i første omgang, ville absolutt spandere på oss klassisk gatemat, og det var jo veldig hyggelig. Det betydde derimot høflig oppførsel fra vår side, men det skulle jo ikke være noe problem. Jeg hadde jo freidig kasta innpå alt jeg hadde fått servert hittil i dette fantastiske landet, og gledet meg riktig.
Vi benka oss ned ved et sjabby bord i respatex eller tilsvarende, fant de billige og flisete engangspinnene og begynte å pille på den tynne plastduken. En sånn klassisk ting man ikke helt klarer å la være å gjøre når den henger der og frister. Rett ved siden av oss er en statue der det henger en flokk møkkete, fillete unger rundt. Øverst sitter det en radmager guttunge på ti eller noe (jeg har ikke peiling, men han var ung i allefall) med en attitude fra helvete og røyker. Han ser meg inn i øynene med et utrykk av godt skjult nysgjerrighet og arroganse mens han demonstartivt tar et dypt trekk. Her var han sjefen.
Maten var et kapittel i seg selv. Vi fikk servert kalde og seige nudler som smakte sånn som kufjøs lukter. Det var riktignok naturell. Den tilhørende sausen er faktisk ikke så lett å beskrive. Forestill deg veldig sterk og salt sand som bedøver hele munnen og leppene på samme måte måte som tannleger, og brenner. Etterpå får man en veldig sterk ettersmak av ingefær, nellik, chilli og noe annet ubeskrivelig, og enda mer kriblende bedøvelse. Tro meg, det var veldig mye værre. En får det store behovet for å skjære av hodet og binde det fast til et tungt lodd og slippe det ned i en veldig dyp brønn. Den røde og fristende pølsa, samt den friske salaten (med salatsaus desverre) smakte omtrent likedan, bare med en harsk fettsmak i tillegg. Veldig delikat med andre ord. I tillegg fikk vi servert egg med blå/grå/grønn plomme og blålig gjennomsiktig hvite. Ikke spør hvordan det smakte. Camilla og jeg prøvde å skylle maten ned med cola mens tårene spruta til absolutt ingen nytte. Klarte egentlig ikke å svelge engang. Det hjalp slett ikke på at vi hadde en vert som hadde bestillt alt dette til oss og forventet at det skulle forsvinne ned i magene våre. Henning den sniken påstod at han hadde spist masse middag og ikke var sulten, men vi hadde jo proklamert i forveien at vi var sultne, og nekta å spise på MacDonalds med resten av pysene. Og til tross for at jeg med stolthet og ærgjerrighet sverget for mine medreisende tidligere på turen at “Hanna smaker på alt!” så fikk jeg meg ikke til å smake på den røde suppa Sunshao spiste. Den bestod av masse røde grønnsaker med litt fisk oppi. Og alt det røde var chilli. Kun chilli.
Hotellet var først og fremst stort og fancy. Hotellrommet var stort og hvitt og veldig ensomt når en var alene over tid. Innsiden på søppelbøtta på badet var ganske kjedelig å ha hode over, bare en vanlig svart pose å se på. Doen var heldigvis ren og pen på innsiden. Det tenkte jeg riktig nok ikke så mye over da jeg følte behovet for å kvitte meg kjapt med maten jeg prøvde å tvinge i meg før på kvelden. Det jeg ikke skjønner er magens behov for å kvitte seg med det innholdet som ikke lenger er der gjenntatte gang utover natta. En eller annen gang blir en så lei av å springe ut av dynas varme at en seriøst vurderer å bare bli liggende å spy litt galle utover gulvet i stedet. Tror kanskje Ståle er takknemmelig for valget å drasse meg inn for å be ved porselensgudens alter alikevel.
Neste morgen var jeg egentlig for slapp til å i det heletatt få med meg at Ståle stakk, men en eller annen gang kom han tilbake med frisk frukt og vann til meg. Så stakk han igjen. Aner ikke når han kom tilbake, men jeg fikk streng beskjed om å holde senga og sove. Resten av klassen var ute å hadde det koselig med å bli gjort til latter av de lokale folka som likte å gjøre narr av turister som var dumme nok til å betale for mye for ting og ikke en gang forstod det. Etterhvert som dagen skred frem ble jeg mer og mer utålmodig og ville ikke være i senga lenger. Jeg ville jo være ute og oppleve ting og shoppe sammen med de andre! Så på kvelden fikk jeg mast meg til å få være med ut og spise littegranne i det minste. Så Ståle tar meg med til MacDonalds.
Med litt cola og mais i magen står vi utenfor og prater med en uteligger Ståle hadde truffet før. Rett foran øynene våre, ca to meter unna ser vi en stor svart bil i full fart forbi. Eller det vil si; den stopper etter å ha kjørt over de to veldig søte unge jentene vi hadde stått og titta på. Ganske facinerende å se hvordan ryggsøylene bøyde seg i det bilen traff. Dem ramler overende, og Ståle reagerer kjappest og løper bort for å hjelpe. Jentene ligger på bakken og rister og øynene er hvite. Så strømmer det på med kinesere fra alle retninger. De løper bort for å småsloss litt, le og peke, ta bilder, tråkke litt på Ståle og jentene, prate, hindre politiet å gjøre noe (ikke det at politimannen prøver å gjøre noe, han står bare å ser på, men hvis han skulle ha fått behovet ville han blitt hindret) og til sist hindre ambulansen å komme. Ståle legger hu med svak puls og ingen pust i stabilt sideleie etter at hu får igjen pusten. Han holder hodet hennes, legger over henne jakka si, tørker bort spy, prøver å få politiet til å gjøre noe, prøver å hindre folk i å tråkke på jenta. En veldig hyggelig avslutning på et veldig hyggelig opphold i en av verdens største byer.
Vel på toget til Xian neste morgen føles alt veldig mye bedre…
En reiseskildring av Hanna
Chongxing
En storby. Med blinkende neonlys i alle farger og skyskrapere som virkelig skraper skyer. Jeg, som den urbane ungdommen jeg anser meg for å være, så fram til denne byen. En plass med 35 milioner folk må jo være fancy.
Vi drar til dyrehagen, og det vi ser er radmagre og skabbete dyr som bor på flekker knapt større enn dem selv. Ikke noe å gjemme seg i eller bak, ikke noe å springe på, og masser av hylende kinesiske unger. Det siste er forsåvidt nok til å misstrives i seg selv. Pandaene var forsåvidt søte, men det veier på ingen måte opp for hele den kvalmende innpakninga. Fikk ikke kommet fort nok ut derifra, og vemmelse og avsky preget resten av dagen. Jaja, ingen byer kan være perfekte…
Etterpå ble vi drassa inn i en eller annen historisk fyrs bolig, og det stod noen greier om krig og sånn og var gamle møbler. Sikkert veldig interressant altså.
Bufé på et hotell en plass. Maten var god, selv om Henning og jeg har mistanke om at noe der kanskje ikke var fullt så fornuftig å spise. Den delen er dog bare spekulasjoner og fordommer.
Etter å ha dumpet bagasje og slappet av litt dro vi for å kjøre båt på elva, og beskue den fantastiske skylinen by night. Vi spiste rar snacks og hørte på kinesisk syngedame som gaula gjennom dårlig lydannlegg. Det endte opp med at hu skulle ha oss til å være med å synge også. Hu var spesielt glad I Miriam naturligvis. Etterpå stakk vi opp i byen for å spise mat. Vi var rimelig slitne og uggne, men vi måtte jo få med oss så mye som mulig fra denne spennende plassen. Vi er jo gode turister! Vennen til Sunchao som drassa oss med på båten i første omgang, ville absolutt spandere på oss klassisk gatemat, og det var jo veldig hyggelig. Det betydde derimot høflig oppførsel fra vår side, men det skulle jo ikke være noe problem. Jeg hadde jo freidig kasta innpå alt jeg hadde fått servert hittil i dette fantastiske landet, og gledet meg riktig.
Vi benka oss ned ved et sjabby bord i respatex eller tilsvarende, fant de billige og flisete engangspinnene og begynte å pille på den tynne plastduken. En sånn klassisk ting man ikke helt klarer å la være å gjøre når den henger der og frister. Rett ved siden av oss er en statue der det henger en flokk møkkete, fillete unger rundt. Øverst sitter det en radmager guttunge på ti eller noe (jeg har ikke peiling, men han var ung i allefall) med en attitude fra helvete og røyker. Han ser meg inn i øynene med et utrykk av godt skjult nysgjerrighet og arroganse mens han demonstartivt tar et dypt trekk. Her var han sjefen.
Maten var et kapittel i seg selv. Vi fikk servert kalde og seige nudler som smakte sånn som kufjøs lukter. Det var riktignok naturell. Den tilhørende sausen er faktisk ikke så lett å beskrive. Forestill deg veldig sterk og salt sand som bedøver hele munnen og leppene på samme måte måte som tannleger, og brenner. Etterpå får man en veldig sterk ettersmak av ingefær, nellik, chilli og noe annet ubeskrivelig, og enda mer kriblende bedøvelse. Tro meg, det var veldig mye værre. En får det store behovet for å skjære av hodet og binde det fast til et tungt lodd og slippe det ned i en veldig dyp brønn. Den røde og fristende pølsa, samt den friske salaten (med salatsaus desverre) smakte omtrent likedan, bare med en harsk fettsmak i tillegg. Veldig delikat med andre ord. I tillegg fikk vi servert egg med blå/grå/grønn plomme og blålig gjennomsiktig hvite. Ikke spør hvordan det smakte. Camilla og jeg prøvde å skylle maten ned med cola mens tårene spruta til absolutt ingen nytte. Klarte egentlig ikke å svelge engang. Det hjalp slett ikke på at vi hadde en vert som hadde bestillt alt dette til oss og forventet at det skulle forsvinne ned i magene våre. Henning den sniken påstod at han hadde spist masse middag og ikke var sulten, men vi hadde jo proklamert i forveien at vi var sultne, og nekta å spise på MacDonalds med resten av pysene. Og til tross for at jeg med stolthet og ærgjerrighet sverget for mine medreisende tidligere på turen at “Hanna smaker på alt!” så fikk jeg meg ikke til å smake på den røde suppa Sunshao spiste. Den bestod av masse røde grønnsaker med litt fisk oppi. Og alt det røde var chilli. Kun chilli.
Hotellet var først og fremst stort og fancy. Hotellrommet var stort og hvitt og veldig ensomt når en var alene over tid. Innsiden på søppelbøtta på badet var ganske kjedelig å ha hode over, bare en vanlig svart pose å se på. Doen var heldigvis ren og pen på innsiden. Det tenkte jeg riktig nok ikke så mye over da jeg følte behovet for å kvitte meg kjapt med maten jeg prøvde å tvinge i meg før på kvelden. Det jeg ikke skjønner er magens behov for å kvitte seg med det innholdet som ikke lenger er der gjenntatte gang utover natta. En eller annen gang blir en så lei av å springe ut av dynas varme at en seriøst vurderer å bare bli liggende å spy litt galle utover gulvet i stedet. Tror kanskje Ståle er takknemmelig for valget å drasse meg inn for å be ved porselensgudens alter alikevel.
Neste morgen var jeg egentlig for slapp til å i det heletatt få med meg at Ståle stakk, men en eller annen gang kom han tilbake med frisk frukt og vann til meg. Så stakk han igjen. Aner ikke når han kom tilbake, men jeg fikk streng beskjed om å holde senga og sove. Resten av klassen var ute å hadde det koselig med å bli gjort til latter av de lokale folka som likte å gjøre narr av turister som var dumme nok til å betale for mye for ting og ikke en gang forstod det. Etterhvert som dagen skred frem ble jeg mer og mer utålmodig og ville ikke være i senga lenger. Jeg ville jo være ute og oppleve ting og shoppe sammen med de andre! Så på kvelden fikk jeg mast meg til å få være med ut og spise littegranne i det minste. Så Ståle tar meg med til MacDonalds.
Med litt cola og mais i magen står vi utenfor og prater med en uteligger Ståle hadde truffet før. Rett foran øynene våre, ca to meter unna ser vi en stor svart bil i full fart forbi. Eller det vil si; den stopper etter å ha kjørt over de to veldig søte unge jentene vi hadde stått og titta på. Ganske facinerende å se hvordan ryggsøylene bøyde seg i det bilen traff. Dem ramler overende, og Ståle reagerer kjappest og løper bort for å hjelpe. Jentene ligger på bakken og rister og øynene er hvite. Så strømmer det på med kinesere fra alle retninger. De løper bort for å småsloss litt, le og peke, ta bilder, tråkke litt på Ståle og jentene, prate, hindre politiet å gjøre noe (ikke det at politimannen prøver å gjøre noe, han står bare å ser på, men hvis han skulle ha fått behovet ville han blitt hindret) og til sist hindre ambulansen å komme. Ståle legger hu med svak puls og ingen pust i stabilt sideleie etter at hu får igjen pusten. Han holder hodet hennes, legger over henne jakka si, tørker bort spy, prøver å få politiet til å gjøre noe, prøver å hindre folk i å tråkke på jenta. En veldig hyggelig avslutning på et veldig hyggelig opphold i en av verdens største byer.
Vel på toget til Xian neste morgen føles alt veldig mye bedre…
En reiseskildring av Hanna
posted by Tankekaos-kaostanker at 12:30 AM
0 comments
