Var på hytta til Anne i dag. Mannen hennes kom også, og var i veldig dårllg form. Skremmende å se et menneske forfalle så mye... :( Han skalv og kunne knapt nok stå, og da Sonja hjalp han frem til hytta spydde han og besvimte og gråt hele den tiden vi var der. I tilleg var det så mange ting der som vekket masse barndomsminner. Masse klær vi husker hun gikk med, og ting som sto rundt og var kjente og kjære. Jeg var jo masse på hytta der da jeg var liten, så det var ordentlig vondt å gå igjennom ting som skulle sorteres, fordeles og kastes. :(

Tror ikke jeg liker å bli voksen jeg. Masse ansvar og ting som må takles. Folk som blir eldre rundt en og dør. Kommer pappa noengang til å være i så dårlig form? Han er faktisk eldre enn mannen hennes. Og hvordan skal jeg takle det når det skjer? Hvordan skal jeg kunne ta vare på noen når jeg ikke tar vare på meg selv en gang? Jeg har trøbbel nok med å godta og takle det faktum at hverken mamma eller pappa er perfekt, men faktisk tilogmed gjør masse feil og er sårbare og ensomme og mennesklige og svake.

Og hvem tar vare på meg hvis jeg blir sånn? Jeg har ikke lyst til å være en byrde for dem rundt meg...

Tenker jaffal ikke så mye på Simon i dag da. :)