Holder på med projekt på skola nå. Helt fritt, men må være stort og bra. Alt for mange muligheter og ideer, og det skal vi jobbe med i 5 hele uker. :P Levere projektbeskrivelse og hele pakka...
Jeg har lyst til å jobbe med mennesket. MENNESKET! Stort ord. Gigantisk begrep.

Hva definerer mennesket? Altså ikke som rase, men som enkeltidivid? Hva gjør oss til den vi er? Blir jeg annet menneske om jeg kaster alle tingene mine? Alle de små tingene jeg har skaffa meg og samlet på som betyr noe for meg og som minner meg om ting. Alle tingene som danner historien min. Kjøpte søppelsekker i går. Jeg vurderer nemlig helt seriøst å kaste nesten alt jeg eier. I alle fall alle ting jeg ikke trenger rent praktisk. (ville vært teit å kaste senga si lissom.. ) Delvis av religiøs overbevisning, delvis av politisk overbevisning, og delvis for å begynne på en ny start i livet. Bokstavelig talt ha hvite ark.

Har jo grublet på livet og universet og allting i det siste, Og kommet frem til et par faktum om livet mitt;

*Karoline er en viktig faktor for at jeg skal ha det bra. Hun prater jeg uansett med over nett og på telefon. Vi treffes i ferier og når jeg får drassa meg dit, men uansett ikke ofte desverre. Sånn er det.
*Mamma er jeg ganske knytta til, og det er forsåvidt på mange måter veldig hyggelig, men det er på tide å løsrive meg derifra. Har bestemt meg for å flytte ut til høsten uansett, og hun støtter meg i alt jeg gjør så lenge jeg prøver å ha det bra. <3
*Silje og Andreas er jeg veldig glad i men fakta er at dem treffer jeg ikke noe særlig utenom wow og tilfeldige fellestreff læll. Er nå en gang sånn det er, selv om det er trist.
*Julian har jeg vært bundet til i 5 år, og hver gang jeg er sammen med han omtrent så blir jeg stressa/irritabel osv osv. Han er en god venn, men han behandler meg absolutt ikke som det alltid. (selv om jeg har full forståelse for det) troor kanskje vennskapet har godt av en pause...
*Resten av bekjentskapskretsen er delvis veldig hyggelig, men jeg overlever også uten tror jeg.
*Pappa bor i gokk læll, og han ser jeg mindre og mindre til, og det er sårt og vondt at han er syk og masse drit, men jeg er virkelig nødt til å leve livet mitt uavhengig av han også. Dessuten kommer jeg til å besøke han uansett hvor han/jeg er i verden. Forhåpentligvis flytter han til tenerife om vinteren uansett snart!
*Kjetil bor i gokk læll, og planlegger uansett ikke livet sitt med meg. Virker ikke som han bryr seg om hverken hvor jeg er i verden eller hva jeg gjør. :(

Hva har jeg igjen da? Bortsett fra Sonja og Johnny er det absolutt ingen som holder meg i Trondheim, eller for den saks skyld i Norge. Jeg har absolutt ikke lyst til å flytte fra Johnny, men er jo ikke sikkert han har så fryktelig lyst til å bo sammen med meg resten av livet heller. Jeg er dog såppas glad i han at jeg håper vi ikke mister kontakten om jeg blir borte en stund. :/ (han er for øyeblikket faktisk den beste jeg har av sosial kontakt) Sonja ser jeg jo gjennom mamma og pappa ved familiebegivenheter, og vi klarer fint å prate på tlf.

SÅ HVORFOR I HELVETE ER JEG I TRONDHEIM/NORGE DA????????+

.... ehrm..... jah...


Del to av grublinga kommer snart.