Angsten min

Jeg har en slange i magen. En bitende stygg kvelerslange som kveiler seg rundt magen og mellomgulvet. Presser lungene sammen og strammer til. Setter giftige tennner inn i kjøttet mitt og lar det sive sviende væske rundt i meg. Klemmer sammen magesekken med medfølgende problemer med inntak av føde og kvalmefølelse.

Det er ikke det at det gjør så veldig vondt, det er ikke i nærheten av smerteterskelen min. Jeg fungerer ganske normalt i de fleste situasjoner, til tross for det gnagende dyret i magen. Men man blir lei. Sliten. Jeg kommer hjem etter en helt grei dag ute og ramler overende i senga. Har mest lyst til å gråte eller grave meg ned. Vurderer å sette kniver i låret så jeg kan glemme slangen litt.

Av og til spytter slangen så mye gift at det går i blodet opp i hodet mitt og forgifter alt jeg tenker og føler også. Lager skikkelig kaos for det stakkars hodet mitt som febrilsk prøver å holde orden. Det er som om det yrer av små svarte babyslanger som kravler og sloss og gnager på tanker og minner og følelser. Ting blir forvridd og forfalsket og får sære farger. Jeg vet ikke lenger hva som er vanlig loggikk og sunn fornuft lenger. Jeg vet ikke om det jeg husker faktisk er sant.

Men skulle du finne på å spøre meg, så har jeg det bra skjønner du. Jeg sulter ikke, jeg får kjærlighet og har en seng å sove i. Jeg har ikke rett til å klage. Hater tanken på være en som klager. Hater tanken på å bruke opp reservene mine hos folk, er livredd for at dere skal vende meg ryggen og ikke bry dere. Blir kvelm og får lyst til å spy ved tanken.