Jeg posta en beskrivelse av angst i går. Ikke for at folk skal lese det i utgangspunktet, men for å få ord på det for min egen del. Er fryktelig deprimert for tiden og vet ikke helt hvor jeg skal gjøre av meg. Varierer veldig fra time til time. Wow lindrer litt og gjør at jeg slipper hodet mitt litt, men er på ingen måte en årsak eller en bidragsyter til alt jeg ikke gjør. (tror jeg. kan jo ikke vite det) Største grunnen til at jeg ikke kan nevne noe eller spørre om hjelp er den utrolig store skammen det her medfører, føler meg bare mislykka og lat og idiotisk, selv om jeg vet at det ikke er sånn. "hvis jeg bare vil og gidder å er det lett å krabbe ut av hullet mitt" ... selvforakt i et nøtteskall. :P
På den positive siden: Skal spise middag med karoline i dag. Har ringt psykologen min på Lena i går, og han skriver legeerklæring og epikrise. Har fått time hos kiropraktor. Har levert søknad om 50% rehabilitering hos NAV.